Akevitt: typer, servering og historie | SillySanta

Akevitt er det nordiske nasjonalbrennevinet, en krydret sprit på rundt 40 volumprosent som i Norge lages på potet og smaksettes med karve eller dill. Den er en fast del av den norske julemiddagen, der den serveres til ribbe, pinnekjøtt og lutefisk. Her får du hele bildet: hva akevitt er, hvordan den lages, de ulike typene, hvordan du serverer den riktig, og litt av den lange og litt pussige historien bak glasset.

Hva er akevitt?

Akevitt er et nøytralt basebrennevin som smaksettes med ulike krydder og urter, på samme måte som gin og genever. Navnet kommer fra det latinske aqua vitae, som betyr "livets vann". Etter EUs regelverk må karve og/eller dill være hovedkrydderet, men produsentene står ellers fritt til å bygge på med anis, stjerneanis, fennikel, kardemomme, koriander, vanilje, sitronskall og pors. Ferdig akevitt skal ha en alkoholstyrke på minst 37,5 volumprosent, og de fleste ligger mellom 37,5 og 43 prosent.

Det som skiller den norske akevitten fra naboenes, er råvaren. Mens Sverige, Danmark og Tyskland stort sett brenner sin akevitt på korn, lages den norske utelukkende på potet. For å få lov til å kalle produktet "Norsk akevitt", en beskyttet betegnelse på linje med cognac, kreves det minimum 95 prosent norske poteter og fatmodning i minst seks måneder.

Slik lages akevitt

Utgangspunktet er 96 prosent nøytral potetsprit. Krydderet destilleres sammen med sprit og vann i en destillasjonskolonne, der blandingen varmes opp med damp slik at alkoholen fordamper sammen med de eteriske oljene fra krydderet. Dampen kjøles ned til væske igjen, og du sitter igjen med et krydderdestillat. Dette blandes med mer sprit og destillert vann før det legges på fat ved rundt 60 volumprosent.

Skal akevitten fatmodnes, hviler den på eikefat, ofte gamle sherryfat på rundt 500 liter, som gir den toner av rosin, nøtter, karamell og tørket frukt. Skal den ikke modnes, lagres den på store ståltanker før tapping. Et morsomt poeng er at akevitt er overraskende bærekraftig: den brennes i stor grad på ukurante poteter, rester og skrell som ellers ikke kan selges.

Typer akevitt

Akevitt deles gjerne i to hovedfamilier, lys og brun, men i praksis møter du fire stiler i hyllene:

• Lys eller taffelakevitt er ulagret eller bare kort lagret på godt brukte fat. Den er klar eller svært lys, med et friskt og tydelig krydderpreg av blant annet karve og fennikel.
• Brun og nyansert har fått farge fra nyere eikefat. Smaken er rundere, med hint av vanilje og tørket frukt, men fortsatt et merkbart krydderpreg.
• Brun og fatpreget har ligget lenge på brukte sherry-, portvins- eller dessertvinsfat. Her dominerer tørket frukt, vanilje og karamell, og den drikkes gjerne som avec i stedet for cognac.
• Juleakevitt er ingen egen stil, men hører som regel til den brune og fatpregede familien, ofte smaksatt med krydder og bær som minner om jul.

En egen kuriositet er linjeakevitten. Navnet kommer av at fatene fraktes med skip tur-retur Australia og dermed krysser ekvatorlinjen to ganger. Kontinuerlig bevegelse, høy luftfuktighet og vekslende temperatur gir en raskere og rundere modning enn et vanlig fatlager. Du kan lese mer om linjeakevitt på Wikipedia.

Akevitt til julemiddagen

Akevitt og norsk julemat hører sammen. Drikkes den ren, passer den særlig godt til mat som er røkt, saltet, speket eller gravet, og det er nettopp derfor den dukker opp på bordet til ribbe, pinnekjøtt og lutefisk. En lys, brun og nyansert akevitt går fint til ribbe, mens den fete pinnekjøttet og den salte lutefisken tåler litt mer krydder- og fatpreg. Det handler om personlig smak, så den beste regelen er å smake deg frem.

Og når julemiddagen først skal nytes i ro og mak, hører den rette antrekket med. En myk julegenser gjør den lange middagen ekstra koselig, enten dere matcher hele familien eller bare koser dere på sofaen etterpå.

Servering: temperatur og glass

Glemt akevitten i fryseren? Da gjør du den faktisk en bjørnetjeneste. Sterk kulde demper aromaene, og fatmodnet akevitt fortjener bedre. Brun, fatlagret akevitt serveres romtemperert, gjerne rundt 14 til 18 grader, akkurat som whisky og cognac. De helt klare taffelakevittene tåler derimot å serveres lett avkjølt, rundt 12 til 14 grader, fordi litt kulde demper de råeste elementene.

Bruk gjerne et lite tulipanformet glass i stedet for et tradisjonelt snapsglass. Den smale, samlende formen fanger opp fat- og krydderaromaene og lar dem komme til sin rett. I Danmark og Tyskland er det fortsatt vanlig å drikke akevitten iskald, men det henger sammen med at deres lokale akevitt sjelden er fatmodnet og trenger litt kulde for å dempe de rå tonene.

Akevitt i nye drakter

Akevitt har lenge vært forbundet med jul og iskalde snapser, men de siste årene har den fått en skikkelig renessanse. Bartendere både i Norge og internasjonalt har fått øynene opp for akevitt som drinkingrediens, og noen sier til og med at AT er blitt den nye GT-en. En fatlagret akevitt kan fint bytte ut whiskyen i klassiske cocktails og gi en helt egen krydret dybde.

Nyskapningen stopper ikke der. Noen produsenter eksperimenterer med uvanlige ingredienser som røkt malt, smør, kantarell, bjørk eller tang, og enkelte juleøl får til og med hvile på brukte akevittfat. Det viser hvor langt akevitten har beveget seg fra den tradisjonelle julesnapsen, samtidig som de klassiske flaskene fortsatt har sin trygge plass på julebordet.

Kjente produsenter og klassikere

Den største produsenten av norsk akevitt er Anora, tidligere kjent som Arcus, en videreføring av produsentdelen av det gamle Vinmonopolet. Den nest største er Det Norske Brenneri i Grimstad, mest kjent for storselgeren Arvesølvet Aquavit. I tillegg har en rekke mindre håndverksbrennerier dukket opp de siste årene, som Atlungstad, Egge Gård, Ægir og Oslo Håndverksdestilleri.

Blant de fire klassiske akevittene regnes Løiten Linie, Gammel Opland, Lysholm Linie og Simers Taffel. Norsk akevitt har sin egen venneforening, Norske Akevitters Venner, med flere tusen medlemmer, og 13. april feires som Akevittens dag til minne om den aller første skriftlige omtalen i 1531.

Akevittens historie

Vi vet ikke nøyaktig hvor lenge det har blitt laget akevitt i Norge, men første gang den nevnes skriftlig er 13. april 1531. Da sendte Eske Bille, den danske høvedsmannen på Bergenshus, en pakke merket "aqua vitae" til erkebiskop Olav Engelbrektsson i Trondheim. Den gangen var akevitten basert på kornsprit og urenset, og smakte nok ganske annerledes enn dagens potetakevitt.

Brennevinets virkelige storhetstid kom med poteten på midten av 1700-tallet. Avholdsmannen Christopher Hammer skrev flere bøker der han oppfordret norske bønder til å dyrke potet og brenne sitt eget brennevin fremfor å importere drikkevarer. Litt paradoksalt nok er det nettopp denne avholdsmannen som siden har blitt kalt "den norske akevittens far". Under forbudstiden på 1920-tallet raknet hele markedet, og det tok seg ikke opp igjen før på 1980-tallet. Den første juleakevitten kom så sent som i 1988, og i dag finnes det rundt 400 ulike akevitter. Vil du grave dypere, gir Store norske leksikon en grundig oversikt.

Gjør julen ekstra koselig

Akevitten setter prikken over i-en på julemiddagen, men julestemningen bygges av de små tingene rundt. Vil du fortsette den koselige følelsen etter at bordet er ryddet, er en myk julepysj eller et par lune julestrømper en god start. Da er alt klart for en rolig kveld med god mat, godt selskap og litt livets vann i glasset.