En nisse er et lite, overnaturlig vesen fra nordisk folketro som holdt til på gården, og som ifølge sagnene passet på hus, fjøs og dyr så lenge han ble behandlet med respekt. Den røde toppluen og det lange skjegget kjenner alle, men den opprinnelige nissen var hverken snill gaveutdeler eller julefigur. Han var en lunefull gårdsvokter du helst ikke ville legge deg ut med, og historien hans er langt eldre og rarere enn julenissen vi tegner på julekortene i dag.
I norsk folketro var nissen en husvette, et lite vesen knyttet til en bestemt gård. Han ble ofte beskrevet som «ikke større enn et hestehode», eller fra noen centimeter til på det meste rundt 90 cm høy, med furet gammelmannsansikt, grått eller hvitt skjegg, grå vadmelsklær og den karakteristiske røde toppluen. Som regel var nissen usynlig, men selv om han ikke viste seg, var han aldri langt unna og fikk med seg alt som skjedde på tunet. Av og til kunne man få et glimt av ham i grålysningen eller skumringen, i overgangen mellom lys og mørke.
Julegensere i nissens ånd
1Klassisk Julegenser Dame – ren og tidløs i nissens egne farger, med den røde tonen som kler hele desember.
2Klassisk Julegenser Herre – en lun favoritt til julegrøten og hele høytiden, like hjemme på låven som i sofaen.
4Julelandskap Julegenser Dame – et helt lite vintereventyr i strikk, med samme koselige stemning som nissen selv hører hjemme i.
Nissen bodde gjerne på låven, i fjøset eller stallen, ofte under selve bygningene eller på loftet i våningshuset. Noen holdt til ute i naturen, i gamle trær, under en stein eller i en haug på eiendommen. Han trivdes der det var varmt og liv, og folk kunne høre ham tusle over loftsgulvet eller romstere i uthusene. Som regel møter vi nissen som mann og alene, men det finnes også fortellinger om nissekoner og nissebarn.
Fra gårdvord til fjøsnisse: opphavet
Forestillingen om nissen er trolig en rest etter fedredyrkingen på gårdene i førkristen tid. Den gang fikk «gardvorden», «haugbonden» eller «rudkallen», gårdens grunnlegger og rydningsmann som ofte lå gravlagt i en haug på tunet, offergaver av mat og øl til de store høytidene. Han var en husvette folket viste ærefrykt og ofret til for å sikre god vekst, fred og fruktbarhet. Da kristendommen kom på 1000-tallet, overlevde troen på gardvorden og gled inn i folketroen sammen med forestillinger om troll, draug og hulder. I eventyrene ble han til en liten mann som stelte og børstet dyrene og beskyttet gården mot vonde makter. Du kan lese mer om nissens lange folkloristiske røtter i Wikipedias artikkel om nissen.
Perfekt under treet
Merry Xmas Julegenser Dame
Merry Xmas Julegenser Dame sitter herlig mykt og setter julestemningen med en gang du tar den på.
Selve ordet «nisse» er yngre enn vesenet selv. Det er en forkortelse av Nils, den nordiske formen av Nikolaus, og kom via Danmark og Tyskland etter reformasjonen. I Norge ble navnet mest brukt på Østlandet, mens folk andre steder i landet kalte den samme skikkelsen for godbonden, tuften, tuftekallen, tomten, haugebonden eller Gubbe Grå. Egenskapene gikk over i hverandre, og grensene mellom de ulike vettene var flytende.
Snill, men snarsint: nissens lynne
Nissen ble regnet for å være munter og godlynt, men han hadde et hissig temperament. Ble han oversett, lurt eller dårlig behandlet, straffet han hardt og kunne være både hevngjerrig og uberegnelig. Da gikk det utover folk, dyr og gård: han kunne velte melkebøtter, slippe løs kyrne, melke kua tom om natta så den ga lite om morgenen, eller forsyne seg av eggene før folk var oppe. I verste fall kunne han skade eller drepe husdyr. Derfor gjorde man klokt i å holde seg til venns med ham.
Skal kvelden tilbringes hjemme med grøt og gode historier, er myke julepysjer et koselig sted å begynne.
Den viktigste måten å blidgjøre nissen på var å sette ut julegrøt med et smørøye på låven julaften. Da ville han hjelpe til med gårdsarbeidet i året som kom. En berømt advarsel fra folketroen er sagnet om jenta som skulle bære grøtfatet ut, men som syntes grøten så så fristende ut at hun spiste den selv. Da ble nissen rasende, tok fatt i henne og tvang henne til å danse til det frådet ut av munn og nese: «Har du spist opp grøten til tomten, skal du også få danse med tomten.» En annen kjent historie forteller om piken som la smørøyet i bunnen av trauet i stedet for på toppen. Nissen ble så sint at han slo i hjel den beste melkekua på gården, men angret etterpå og hentet en ny ku fra nabogården.
Mange nisser, mange navn
I folketroen fantes det en hel verden av små vetter, ikke bare én nisse. Fjøsnissen regnes først og fremst som et østlandsk fenomen, mens det langs kysten levde tro på jektenissen, en båtnisse som passet jekter og båter. Han var draugens motsetning: der draugen varslet død, ga jektenissen vern. Han holdt til under kjølen, varslet uvær gjennom lyder, likte fisk, lever og rogn, og bosatte seg bare i godt bygde og sjødyktige båter. Ellers nevner gamle kilder også skipsnisser og kirkenisser, og på Island har de rampete jólasveinar, selv om disse opprinnelig ikke er i slekt med de skandinaviske nissene.
Nissen finnes i mange land under andre navn. I Sverige kalles han tomte, i Tyskland Wichtel, og på engelsk brukes gnome med omtrent samme betydning. I Danmark het han Niels Gårdbo eller Puge. Felles for dem alle er det lille vesenet som vokter hjemmet og krever respekt.
Slik ble fjøsnissen til julenissen
Nissen og julenissen har opprinnelig ingenting med hverandre å gjøre, og det er egentlig bare navnet de deler. Julenissen har sitt opphav i legendene om Sankt Nikolaus den hellige, en gavmild biskop fra Lilleasia på 200- til 300-tallet. At navnet Nis er en kortform av Nikolaus kan ha bidratt til at fjøsnissen ble knyttet til julen, fordi Nikolaus var forbundet med gaver og julefeiring.
Mens andre europeiske land skapte julenisser direkte inspirert av Sankt Nikolaus, ble det den lille nordiske nissefiguren som skulle bli vår julenisse på slutten av 1800-tallet. Den nasjonalromantiske bølgen vekket interessen for bygdekulturen, og eventyrsamlere og kunstnere reddet nissen fra glemselen. Det første norske julenissekortet ble tegnet av Wilhelm Larsen i 1883, og på julekortene ble nissen mye snillere og mer harmløs enn i de gamle, ramsalte sagnene. Mange steder ble det tradisjon at gårdsnissen la gaver til barna i strømper eller sko kvelden før julaften. Den utfyllende historikken finner du hos Store norske leksikon.
Nisselua som nasjonalsymbol
Etter 1900 ble nissen et symbol på det ekte og opprinnelige i norsk kultur, og selve nisselua fikk en politisk betydning som få kjenner til i dag. Under andre verdenskrig ble nissen en sentral figur i den symbolske motstanden mot okkupasjonsmakten. Da forlaget Åsmund S. Lærdal i Stavanger ga ut en serie julekort med nisser julen 1941, ble alle landets postkontorer 22. desember pålagt å inndra kortene. Selve nisselua ble oppfattet som en demonstrasjon og ble forbudt fra 26. februar 1942. Den røde lua som frihetssymbol går faktisk helt tilbake til den franske revolusjon i 1789, og nisselua dukket senere opp igjen som symbol for EU-motstanderne ved folkeavstemningene i 1972 og 1994.
Nissen i julen i dag
Når vi i dag setter ut grøt på låven, henger opp nissefigurer eller forteller barna om rampenissen, viderefører vi gamle forestillinger i ny drakt. Den røde toppluen og det varme, røslige uttrykket lever videre, ikke minst i klærne vi tar på oss i desember. En klassisk julegenser med nissemotiv, reinsdyr eller juletre er den moderne måten å kle seg i nissens farger på, enten dere koser dere foran Tre nøtter til Askepott eller pakker inn gaver på julaften.
Vil dere ha samme stemning rundt hele familien, finner dere et godt utvalg i julegensere til hele familien, eller dere kan starte i den store julekolleksjonen og bygge antrekket derfra.
Visste du at?
Det første norske julenissekortet ble tegnet av Wilhelm Larsen i 1883.
Nisselua ble forbudt av okkupasjonsmakten fra 26. februar 1942 fordi den ble oppfattet som et motstandssymbol.
Nissen ble beskrevet som «ikke større enn et hestehode», fra noen centimeter til rundt 90 cm høy.
Langs kysten trodde man på jektenissen, en båtnisse som var draugens motsetning og ga vern mot uvær.
Ordet «nisse» er en forkortelse av Nils, den nordiske formen av navnet Nikolaus.
Vanlige spørsmål om Nisse: folketroen bak gårdens lille vokter
Ordet «nisse» er en forkortelse av Nils, den nordiske formen av Nikolaus. Navnet kom via Danmark og Tyskland etter reformasjonen og ble i Norge mest brukt på Østlandet. Selve vesenet er eldre enn navnet, og het andre steder blant annet godbonden, tuftekallen, tomten eller gardvorden.
Opprinnelig var nissen en gårdsvokter som symboliserte vern og fruktbarhet for gård, dyr og folk. Senere ble han et symbol på det ekte og opprinnelige i norsk kultur, og under andre verdenskrig ble nisselua et motstandssymbol mot okkupasjonsmakten.
Den opprinnelige nissen var en fjøsnisse fra folketroen som passet gården og krevde julegrøt. Julenissen har derimot opphav i legenden om Sankt Nikolaus den hellige. De deler i utgangspunktet bare navnet, men på slutten av 1800-tallet smeltet de sammen til julenissefiguren vi kjenner i dag.
Julegrøten med smørøye var opprinnelig et offer som skulle blidgjøre nissen, slik at han ville hjelpe til på gården i året som kom. Behandlet man ham dårlig, kunne han hevne seg på folk og dyr. Tradisjonen med å sette ut grøt på låven holdes fortsatt i hevd mange steder.
Nissen hører hjemme i nordisk folketro og finnes i hele Skandinavia. Vesenet selv går tilbake til førkristen fedredyrking på gårdene, mens navnet kom til Norden fra Nikolaus-dyrkingen i Danmark og Tyskland i middelalderen.
